Vel pisket rumpe: Hold det i familien del 5

En ris om dagen betyr en ris om natten

Siden Marlena hadde fått ris på dagen, skulle hun få ris om natten. Gjennom hele dagen hadde Rose nevnt at hun skulle få ris før leggetid. Gjennom hele dagen hadde Rose spurt henne om Marlena følte at en ris ville være straff nok med tanke på de uvanlige omstendighetene. Hver gang hadde Marlena høflig avslått å motta flere ris.

På slutten av dagen hadde Rose og Marlena sittet i stuen og lest da Rose dramatisk smelte igjen boken sin. “Så!” sa hun,

“Tid for den risen jeg lovet deg.”

Marlena bønnfalt henne om ikke å ta henne med opp trappen for en ris. Hun hadde vel lært leksen med all risen hun allerede hadde fått? Men Rose var streng, reglene var reglene, og det ville rett og slett ikke gjøre seg å forlate dem så lett. Tross alt, påpekte hun, kanskje Marlenas hjerne satt på feil side av kroppen, og en god gammeldags ris på bar bak med buksene nede kunne være akkurat det som trengtes for å banke leksen inn en gang for alle. Og siden Rose hadde minnet henne på det hele dagen, virket det som om den yngre kvinnen led av en uheldig kort hukommelse. Uansett, mye ville bli løst med et oppvarmet sete!

Marlena ble deretter ført opp trappen ved håndleddet, og følte seg igjen som en veldig slem liten jente. Da de var på soverommet, ble hun pålagt å kle av seg helt for å motta sin skjenne. Men før hun fikk den så fryktede baken brunet, forlot Rose rommet for å lage seg varm sjokolade. Men ikke før hun hadde fortalt Marlena at hun skulle vente på henne mens hun sto vendt mot sengen og ikke røre en muskel.

Mens Rose var borte og forberedte sjokoladen, hadde Marlena god tid til å tenke på hvordan hun havnet på dette uheldige punktet i livet. Hun prøvde, men klarte ikke å riste av seg følelsen av redsel hun hadde. Å vite at det ville komme en uunngåelig ris økte bare uroen hennes. Og den kjølige brisen som strøk over hennes bare hud ga ingen trøst fra viten om at hun snart ville ligge med rumpa i været, med beina som sprattlte over Roses kne igjen.

Da Rose kom tilbake, var Marlena fortvilet. Skjennet hun fikk gikk forbi i en tåke. Tross alt var det eneste hun kunne tenke på det som skulle komme. Og da hun fikk den no-nonsense risen på bar bak, var det nesten en lettelse. Nesten.