Da jeg fanget Lucci i sengen min – halvnaken, hard og tydeligvis ikke lært leksen – visste jeg nøyaktig hva jeg måtte gjøre. Minutter før hadde jeg gitt ham en ordentlig omgang juling på badet, men her var han igjen, skamløs og ulydig.
Så over kneet mitt havnet han igjen, med bar rumpe høyt løftet og sårbar. Hånden min landet fast og ubønnhørlig, hvert slag minnet ham på at det er jeg som bestemmer når han hviler, når han oppfører seg dårlig og når han får føle sviets stikk av disiplin.
Da jeg var ferdig, glødet Luccis rumperødt, ømt og sart, en perfekt påminnelse da han krøp sammen i sengen: han må gjerne være ivrig, men ulydighet går han ikke fri fra. I natt legger han seg med en het, straffet rumpe.
