Rachel Adams' Beklagelige Avslag Ris av Straff Bare

Da Rachel var uhøflig mot servitøren da vi gikk ut for å spise lunsj, ba jeg om unnskyldning på Rachels vegne til den stakkars servitøren, og sa til Rachel at hun måtte gå på badet. Rachel nektet.

En ris kan man ikke nekte. Vi forlot restauranten og dro tilbake til leiligheten i sentrum.

Det er her vi begynner, mens jeg marsjerer henne bort til vinduet for hjørnetid der hun må vende ansiktet ut mot verden. Så er det tid for den første risingen, som hun får mens hun må gjenta frasen “en ris kan man ikke nekte”.

Med tårer nedover ansiktet blir Rachel ført tilbake til en ny hjørnetid ved vinduet. Fem minutter senere blir hun ført tilbake over kneet mitt for en andre omgang. Med tårene strømmende blir hun endelig tatt inn i et kjærlig favntak for den sårt tiltrengte etterpleien.